Der Martyrene er Heltene

(My reportage (2) from the West Bank, published in Norwegian newspaper Agderposten, 11 September 2010)

Balata flyktningeleir i Nablus på Vestbredden. Trange gater med mye søppel, barn som leker i gatene, lukt av kloakk og råtten mat. Martyrplakater og grafitti på husveggene. Husene bygges stadig i høyden, siden leiren ikke kan utvides i bredden. De fleste familiene har mellom 7 og 10 barn og halvparten av befolkningen her i Balata er barn under 18 år. Arbeidsledigheten er på ca. 60 prosent og tilsvarende stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensa.

Jeg blir invitert inn til en familie i Balata flyktningeleir. De har en martyrplakat av den drepte sønnen deres på veggen, den er revet istykker av israelske soldater, bare halve plakaten henger der fortsatt og viser kun hodet til den da 26 år gamle sønnen, 'frihetskjemperen' kaller de han. De er stolte av han. Moren hans, Aina, 60 år, kledt i svart, forteller meg historien om da sønnen hennes, som drev motstandskamp under den 2. intifadaen, ble drept av israelske soldater i 2006. Hun forteller lenge og detaljert på arabisk og godt uti forellingen begynner hun å gråte. Hun gråter mens hun snakker og hun gråter når hun ser på meg. - Han kjempet jo bare mot soldatene som invaderte nabolaget vårt, gjentar hun. - Han ville aldri drept uskyldige sivile. - Har vi ikke rett til å forsvare hjemmet vårt, familien vår og samfunnet vårt? Jeg føler sympati for den gamle, sorgfulle kvinnen som har så mye på hjertet. Det finnes mange som henne her i Balata flyktningeleir. Alle familiene man treffer har et familiemedlem eller kjenner en som har blitt 'martyr' i motstandskampen mot okkupasjonen.

Derfor er Nablus full av martyrplakater av unge menn som holder maskingevær og har blitt drept i kamp. De ser ned på meg fra veggene der de henger og symboliserer en form for voldsdyrking. 'Martyrene' er helter i dette samfunnet. Det er en urovekkende oppdagelse, men må ses i sammenhenng med at menneskene her har vokst opp i en voldskultur, omringet av soldater, tanks, kontrollposter og F16 jagerfly. Mange har ingen håp for fremtiden og tyr derfor til vold. Andre jobber med å finne metoder for å motarbeide denne voldsspiralen og istedet gi alternativer til konstruktiv livsutfoldelse som skaper håp om en bedre fremtid.

I den forbindelse gjør FN (UNRWA) en god jobb som har opprettet skoler i flyktningeleirene. Kunnskap og det å få bruke og utvikle positive egenskaper i hverdagen er viktig for å bekjempe voldskulturen her. Det er i den forbindelse jeg har tatt initiativet til prosjektet 'One Book per Child' som går ut på å dele ut bøker til barna som lever i flyktningeleirene Al Ayn og Balata i Nablus.
Jeg har samlet inn penger fra familie og venner i Norge for å kjøpe og dele ut bøker. Denne sommeren deler jeg ut bøker til 300 barn på mellom 8 og 13 år i Al Ayn og Balata flyktningeleir. Disse barna eier veldig lite, de vokser opp i fattigdom, med få steder å leke og lite ressurser.

Når jeg deler ut bøker på FN skolen (UNRWA) i Al Ayn flyktningeleir i Nablus, stimler barna rundt meg, glade og spente. De stiller seg i en lang rekke og hilser henrykt på meg når det er deres tur. Det virker som om det å hilse på meg, en internasjonal person med et nordisk utseende er spesielt spennende. Noen av jentene underviste jeg i fjor og gjensynsgleden er stor. De blir veldig glade for å få en bok og lover meg å lese den grundig og dele den med familie og venner. Jeg skriver deres navn i boka med en hilsen fra Norge.

Etter å ha mottatt boka si, en slags leksikon for barn, sier en 13 år gammel gutt: "Takk for boka. Den beste måten å kjempe mot okkupasjonen på er å studere". Å høre dette gir mening til prosjektet mitt. Istedet for å se vold som eneste alternativ blir det å studere og utvikle fantasi vektlagt i kampen for frihet, menneskerettigheter og selvstendighet. Det er dette som er målet med å dele ut bøkene og det er derfor jeg er her. Det var derfor jeg var her i 7 måneder i fjor og underviste på FN skolen.

Den israelske okkupasjonsmakten med sitt enorme militære maskineri er det lite man kan gjøre noe med. Men det går ann å gjøre noe for de Palestinske barna som er offer for dette systemet. Jeg kan fortelle dem om mennesker som bryr seg om dem i den store verden utenfor Palestina. Jeg kan oppmuntre dem til å fokusere på gode verdier, kunnskap, kommunikasjon, ansvar og kreativitet. Jeg kan være med på å gi dem adspredelse og håp om en lysere fremtid. Jeg kan formidle måter å kjempe på som er ikke-voldelige og konstruktive. For det å kjempe for sin frihet og selvstendighet er selve kjernen i hva det vil si å være Palestiner på okkuperte Vestbredden. Den identiteten kommer de til å beholde.
5020496539_61c5726a96.jpg
Balata boy, July 2010

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License