Identitetsundersøkelser i to romaner av flerkulturelle forfattere

INTRODUKSJON

I denne oppgaven skal jeg analysere de to romanene «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar og «Montecore – en unik tiger» av Jonas Hassan Khemiri med tanke på temaer som migrasjon, minoriteter og identitet. Jeg vil se på romanene i lys av Edward Saids teorier om «den andre» og i lys av Hylland Eriksen, Maalouf og Salole’s ideer om flerkultur og identitet. Jeg kommer også innom andre teoretikere som Burney og Andersen.

Jeg kommer til å se spesielt på hovedpersonene Mo og Jamal i «Tante Ulrikkes vei» og Jonas og Abbas i «Montecore – en unik tiger», og deres dilemmaer knyttet til identitet, tilhørighet, opplevelsen av å være minoritet og bli sett på som «den Andre» av majoritetsbefolkningen. Felles for romanene er at de kan kalles «interkulturell litteratur» siden de er skrevet av forfattere som er henholdsvis norsk- og svenskfødte med innvandrerforeldre og skildrer multikulturelle samfunn innenfra.

ROMANENES STRUKTUR

«Tante Ulrikkes vei» er skrevet som svar på et forskningsprosjekt der NOVA skal undersøke hverdagen til unge mennesker som bor i Groruddalen i perioden 2001-2006. To minoritetsungdommer kommer til orde som informanter, Mo som skriver om livet sitt, og Jamal som snakker om livet sitt i en diktafon. På den måten får vi et personlig innblikk i deres hverdag, deres tanker og opplevelser. Vi får høre om dilemmaer knyttet til det å være ungdom på Stover, deres forhold til familie, venner og kjæreste, skolegang, universitet og jobb, levekår og dilemmaer knyttet til identitet og tilhørighet.

«Montecore – en unik tiger» er skrevet som en brevveksling mellom en forfatter, Jonas, og farens venn, Kadir. Sammen forsøker de å fortelle historien til Abbas, som er faren til Jonas. Abbas emigrerte fra Tunisia for å starte et liv sammen med den svenske kjæresten sin i Sverige på 1970-tallet. Jonas og Kadir veksler på å skildre Abbas’ liv som innvandrer, og vi får et godt innblikk i hans ulike dilemmaer. Etter hvert får vi også innblikk i Jonas’ liv som etterkommer av en innvandrer, far-sønnforholdet og problemstillinger knyttet til identitet.

IDEEN OM «DE ANDRE»

Begrepet «de Andre» står sentralt i postkolonial teori. Said (2001 s. 6) skriver at «europeisk kultur ble styrket og fikk en sterkere identitet ved å se seg selv som en motpol til Orienten». Han poengterer at begrepet «de Andre» i motsetningsforhold til «oss», handler om en skjev maktbalanse, nemlig at «vi», altså Vesten, har makt og dominans over «de Andre», altså Orienten og forestillingene om Orienten. Dette innebærer at Vesten definerer hvem og hvordan «de Andre» er, på et vis som legger til rette for og legitimerer annen maktutøvelse. Under kolonitiden, da europeiske land koloniserte og hadde kontroll over en betydelig del av verden, ble ikke-europeiske folk og kulturer sett på som mindreverdige, underlegne, eksotiske og maktesløse og dermed egnet til å bli styrt og utnyttet (Said, 2001, Burney, 2012). Dette maktforholdet spiller fortsatt ofte en rolle i forholdet mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen i ulike land og hvordan de ser på seg selv. Slik kan det hevdes å spille en rolle i økonomiske, politiske, sosiale og strukturelle maktforhold både innad i et land og mellom forskjellige land (Hylland Eriksen & Arntsen Sajjad, 2015). For eksempel hevder Hylland Eriksen & Arntsen Sajjad (2015 s.30) at «ikke-europeiske utlendinger i Norge ofte [arbeider] i lavtlønnede serviceyrker, i omsorgsyrker og i industrien. De tilhører som regel arbeiderklassen, til og med det lavere sjikt av arbeiderklassen, og har som oftest en materiell levestandard som ligger et stykke under det norske gjennomsnittet».

Majoritetsbefolkningen sitter med makten, både politisk, kulturell og moralsk makt, så vel som definisjonsmakten. Dette påvirker ikke bare minoritetsbefolkningens livsmuligheter, men også dens syn på seg selv, ved at den tar majoritetens bilde av «den Andre» opp i seg selv, og delvis definerer seg med utgangspunkt i dette synet, slik vi skal se i Mos tilfelle. (Said, 2001).
Et slikt skjevt maktforhold mellom majoritet og minoritet blir tydelig skildret både i «Tante Ulrikkes vei» og i «Montecore– en unik tiger». I «Tante Ulrikkes vei» kommer kontrastene tydelig fram: Majoritetsbefolkningen, bl.a. representert gjennom Maria, kjæresten til Mo, er preget av rikdom, muligheter og mangel på problemer, mens minoritetsbefolkningen, i særlig grad representert gjennom Jamal, i større grad opplever bl.a. utenforskap, fattigdom, sosiale problemer og vold.

MO SOM REPRESENTANT FOR «DE ANDRE»

I barndommen sin forstår Mo gradvis at det er knytta negative holdninger til stedet der han bor. For eksempel overhører han en samtale mellom noen lærere på skolen som uttrykker negative holdninger, som han referert slik: «Så mange utlendinger det hadde blitt på Rommen. Evnesvake elever. Foreldre som ikke forsto noe. Nabolagene som var slum. De grudde seg for å gå til T-banen hvis sola hadde gått ned og gjengene kommet frem. De kunne nesten ikke vente på å gå av med pensjon og komme seg vekk» (Shakar, 2017 s. 19). Mo refererer også fra det han leser i Aftenposten: «Høy tetthet av innvandrere. Høy ungdomskriminalitet. Høy andel skoledropouts. Høy andel kassamedarbeidere, hjelpepleiere, vaskepersonale, trygdemottakere» (Shakar, 2017 s. 8) Han blir påvirka av stigmatiseringen og de negative holdningene og får selv et negativt syn på hjemstedet sitt, som han vil bort fra.

Mo opplever at han som svart muslim fra Stovner i Oslo assosieres med alt som fremstilles negativt fra det miljøet. Dette føler han på når han er sammen med majoritetsnordmenn utenfor Stovner. Han føler det som en belastning å bære byrden av å være «den Andre» selv i det norske samfunnet som han er født og oppvokst i. Han opplever at han ikke kan rømme fra identiteten som «den Andre», eller fra å måtte representere en bestemt gruppe, nemlig minoritetsungdom fra Stovner. Et eksempel på dette er når han på vei til universitetet møter Jamal, og Jamal sier noe han ikke ønsker å høre, nemlig: «Du representerer, mann!». Slik opplever han presset om ufrivillig å skulle representere en gruppe som han ikke egentlig føler noen spesiell tilhørighet eller identitetsfelleskap med. Dette blir en ufrihet for han.

Mo får oppleve på kroppen hvordan det er å bli behandla annerledes pga. sitt utseende når han på vei hjem fra ferie i Spania blir stoppet av politiet på flyplassen, mistenkt for ulovlig innvandring. De tror ikke på at han er norsk og tar han med seg for å undersøke nærmere. Han opplever altså å bli behandla med mistenksomhet og mistillit, som en utenforstående og som én av «de Andre», ikke en av «oss». Maalouf (1999 s. 8) skriver at det kan «bli traumatisk når noen ser på han som en forræder eller nesten som en forbryter hver gang han hevder å være fransk». Tilsvarende blir Mo i denne situasjonen ikke trodd på når han sier at han er norsk.

Mo blir opptatt av å utforske hvordan han selv, som del av kategorien «de Andre», blir fremstilt i media. All problematikk rundt muslimer, innvandrere, rasisme og fremmedfiendtlighet begynner å interessere han. Han skriver at «Holmgang var bare den første av det som har blitt mange kvelder foran tv-en, eller pc-en, eller en avis. Nyhetssaker. Kronikker. Aktualitetsprogrammer. Kommentarfelt. Jeg hiver i meg alt jeg kan finne. Alt som handler om meg» (Shakar, 2017 s. 334). Dette som han før tok avstand fra og prøvde å ignorere, føler han altså nå at handler direkte om han selv. Han begynner å ta det personlig og opplever en sårbarhet knytta til det. Det påvirker forholdet til kjæresten Maria på en negativ måte fordi han føler at hun ikke har forståelse for han eller tar bekymringene hans på alvor.

«DE ANDRE» I «MONTECORE – EN UNIK TIGER»

Flere av de samme problemstillingene finner vi også i «Montecore– en unik tiger». Abbas strever med å passe inn i det svenske samfunnet. Han blir sett ned på, blir oppfattet som «den Andre», en utenforstående, en innvandrer, og protesterer på dette ved å si: «Jeg er IKKE innvandrer! Hvorfor benevner alle meg innvandrer? Hvor lenge skal jeg vandre? Jeg er svensk. Jeg har passert halve mitt liv her…» (Khemiri, 2007, s. 237). Han ønsker å bli svensk, men strever med å lykkes i arbeidslivet og møter diskriminering og fremmedfiendtlighet.
Også sønnen Jonas blir sett på som annerledes, selv om han er født i Sverige og snakker perfekt svensk. Mens faren prøver å tilpasse seg det svenske samfunnet, gjør Jonas opprør.

«DE ANDRE» TAR ORDET

I lys av postkolonial teori kan man si at i disse to bøkene kommer minoritetsgrupper i samfunnet (representanter for «de Andre») til orde og blir viktige stemmer, nettopp slik Said (2001) hevder er så sentralt. Også Burney (2012 s. 203) skriver i sin artikkel om Said og «Pedagogy of the Other» at «unless the Other is visible in the curriculum, or in the media, literature, and art in concrete, substantial terms, the reductive marginalization of the Other continues». Burney er altså opptatt av «inclusiveness», nemlig at et mangfold av stemmer får være til stede i pensum på skolen, slik at det skapes et inkluderende miljø med kunnskap om, og respekt for, forskjellighet. Hun er opptatt av å stille spørsmål om hvem det er som kommer til orde i en tekst, hvem som ikke kommer til orde, hvem som er hovedpersonen og hvem sine opplevelser som blir fortalt (Burney, 2012 s. 205).

I Shakar sin bok er det to minoritetsungdommer, Mo og Jamal, som kommer til orde og deres erfaringer som blir beskrevet innenfra. Det er problemstillinger som er aktuelle i deres liv som blir tatt opp, og deres perspektiv på samfunnet vi ser. Ingen representanter for majoritetsbefolkningen kommer direkte til orde, kun indirekte gjennom Mo og Jamals beskrivelser.
Også i Khemiri sin bok er det stemmer fra «de Andre» som kommer til orde, nemlig Abbas, som blir beskrevet gjennom sin venn Khadir og sin sønn, Jonas. Fokuset er å skildre konflikter rundt migrasjon, det å tilpasse seg et samfunn der man oppfattes som «den Andre» og blir utsatt for rasisme og diskriminering på grunn av sin identitet.
I en annen forstand er det selvsagt forfatterne, Shakar og Khemiri, som kommer til orde. Det er de som velger historiene som fortelles, perspektivene og innsiktene de formidler til leserne. Dermed kommer "de Andre" til orde på begge plan i disse bøkene, både på forfatternivået og gjennom fortellerstemmene.

Begge disse bøkene er dermed eksempler på det Burney og Said vil kalle inkluderende litteratur, der «den Andre» er i fokus og legger premissene. Denne typen litteratur er spesielt viktig for å få frem stemmer som tidligere ikke har kommet til orde, dekonstruere stereotypier av «den Andre» og menneskeliggjøre «den Andre» (Burney, 2012, Said, 2001).

SPØRSMÅLET OM IDENTITET

Salole (2013 s. 215) hevder at «å løse identitetsspørsmål ofte tar tid i en krysskulturell kontekst», altså at det å utforske og finne ut av sin egen identitet, eller legge det Salole kaller «identitetspuslespillet» kan være en krevende og kompleks prosess for de som vokser opp i et flerkulturelt miljø. I tillegg er identitet noe dynamisk og foranderlig, noe som dreier seg om ens egen selv-fortelling, noe som utvikler seg i sosiale relasjoner og kan forandre seg fra situasjon til situasjon (Andersen, 2006, Hylland Eriksen, 1997). Dette er, ifølge Lichorobiec (2011), et konstruktivistisk syn på begrepet identitet, nemlig at individet på den ene siden «konstruerer en forestilling om seg selv» (Lichorobiec, 2011 s. 10) og på den andre siden forhandler om sin identitet i en sosial kontekst. Ifølge Andersen og Norheim (2012) ser også sosiologen Anthony Giddens på selvfortellingen som avgjørende for en persons identitet.
Hylland Eriksen og Arntsen Sajjad (2015 s. 52) mener at «enhver kulturell identitet er utviklet i et spenningsfelt mellom isolasjon og kontakt», og hevder at «alle former for sosial identitet skapes gjennom kontraster til den som står utenfor gruppen» (2015 s. 56). I Tante Ulrikkes vei er dette spesielt tydelig hos Jamal, som ser sin identitet i motsetning til majoritetsnordmannen. Dette ser vi for eksempel når sjefen hans i Norsk Gallup foreslår at det vil gå bedre for han dersom han bruker et norsk navn når han presenterer seg på telefonen. Jamal svarer: «Skal jeg liksom si sånn, hei, det er Knut her fra Norsk Gallup?» og «Nei ass, glem det der a» og «Jeg er Jamal, ikke Knut. Jeg bare slutter isteden ass» (Shakar, 2017 s. 323).
Han har en sterk identitet som han føler at navnet hans representerer, og er ikke villig til å late som om han er noen andre enn han er. Når han presenterer seg i begynnelsen av boka sier han «Jeg er Jamal. Svarting, muslim, fra Stovner T.U.V., Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid» (Shakar, 2017 s.15) Samtidig som han har stolthet i identiteten sin, er han ambivalent med tanke på det livet han lever. Han uttaler bl.a. «Det ghettolivet her, det er så hardt nå ass, mann. Det er for mye fucka ting på samma tid, skjønner du?» (Shakar, 2017 s. 328).

IDENTITETSFELLESKAP OG ANNERLEDESHET

Hylland Eriksen (1997) skriver at felles identitet ofte bunner i felles interesser. Han hevder at «identitetsfelleskapet defineres både ved felles interne interesser og ved felles avgrensning utad» (Hylland Eriksen, 1997 s.40) Jonas i «Montecore – en unik tiger» er i et identitetsfelleskap med de to nære vennene sine. Deres felles interesse er å gjøre opprør mot det svenske samfunnet. De føler et sterkt felleskap innad i gruppa pga. hvordan de blir sett på utenfra, av majoritetsbefolkningen. De føler seg sterke når de står sammen og kjemper mot en felles fiende, eller viser motstand mot et samfunn som de føler seg ekskludert fra.

Når Jonas opplever at vennene hans krangler, prøver han å skape samhold mellom dem ved å minne dem på at de er brødre og må kjempe mot en felles fiende. Han sier «Vi må stå sterke og ikke la oss bli separert for rasistene blir flere og flere og jævla skinheads henger på helikopterplattformen og naziene eier byen hver 30. november og det er oss mot dem fatter dere ikke det!? Det er hvitt mot svart, det er svenner mot svartinger» (Khemiri, 2007 s. 222) Her kommer vi-følelsen og gruppeidentiteten som Hylland Eriksen snakker om tydelig frem.
Jonas sier også: «Vi som eksploderer kategoriseringene deres for vi er ikke svenner og ikke innvandrere, vi er de evig uplasserbare» (Khemiri, 2007 s. 235) Jonas definerer seg altså som en «uplasserbar», en som er i en slags mellomposisjon eller en hybrid tilstand hva gjelder identitet, språk og kultur, slik Bhabhas (2004) ville ment.

IDENTITETSUNDERSØKELSER I «TANTE ULRIKKES VEI»

Dersom man skulle gjøre en «identitetsundersøkelse», slik Maalouf (1999) snakker om det, om Mo, ville man se at identiteten hans er påvirka av å være en del av både miljøet på Stovner og universitetsmiljøet, av sin norske kjæreste, av den norske majoritetskulturen og av være sekularisert, men likevel bli assosiert med islam. Videre er identiteten hans påvirket av at foreldrene hans kom til Norge som immigranter, av å være eldste sønn i en familie hvor både mor og far er arbeidsledige og han må bære «stoltheten» til familien, samt av medias fremstilling av muslimer og minoritetsmiljøet. Dette er kun noen av aspektene ved identiteten hans, og vi ser at han har et mangfold av tilhørigheter og en sammensatt identitet. Dette gjør at han føler seg utenfor.

Maalouf (1999 s. 8) sier at «enhver som gjør krav på en mer kompleks identitet blir satt utenfor». Mo opplever å være utenfor blant majoritetsungdom på Blindern fordi de ser på han som annerledes, samtidig som han ikke passer inn i majoritetsbefolkningens stereotypi av «innvandrer fra Stovner», siden han er skoleflink og ressurssterk. Samtidig opplever han å være utenfor blant minoritetsungdom på Stovner, fordi han skiller seg ut. For eksempel beskriver Jamal ham ved å si at han er «sånn nerd med skole, du veit, fester ikke mye, er viggo, liksom henger ikke så mye ute her eller keefer og sånn, ikke sloss og lager kaos med folk, aldri gjør noe kødd liksom» og at «han er svarting som meg og sånn, men han er litt, jeg veit ikke ass, liksom, potet eller no, men ikke sånn Stovner-potet heller» (Shakar, 2017 s. 110). Her sammenlikner Jamal Mo med hvite nordmenn og mener at han likner på dem, altså på majoritetsbefolkningen, i motsetning til han selv.

Mo er skoleflink, har fått stipend så han kan studere på universitetet, har norsk kjæreste og en ganske harmonisk familie som støtter han. Jamal, derimot, sliter med å tilpasse seg samfunnets krav, han dropper ut av videregående skole, ruser seg, strever med å få seg jobb, mangler penger, har en mor som er psykisk syk og må ta seg av lillebroren som moren ikke klarer å ta seg av. Da han var liten bodde han en stund på krisesenter sammen med mor og lillebror på grunn av en voldelig far.
Mo og Jamal er på mange måter motsetninger, og viser dermed mangfoldet av erfaringer og skjebner som finnes i den sammen gata, altså Tante Ulrikkes vei, og i majoritetsbefolkningens samlekategori «den Andre». Noe av forskjellen i deres identitet og gruppetilhørighet kommer tydelig frem rett etter terrorangrepet den 11. september, da Jamal reagerer med at det er «heftig» og at folk endelig har tatt hevn på Vesten eller USA. Han sier «folk bare kødder med oss, er det ikke sant? Se på Palestina, Kasjmir, Iraq, Tjetsjenia, overalt kødder dem med oss. Men nå, endelig lager vi litt kaos tilbake» (Shakar, 2017 s. 61). Her ser vi tydelig at Jamal identifiserer seg med gruppen «de Andre» ifølge postkolonial teori. Mo, på sin side, ser Jamal og noen andre gjøre high five dagen etter 11. september og tenker «jeg forstår ikke hvordan noen kan smile 12. september, enda mindre le» (Shakar, 2017 s. 63).
Også når det gjelder språk er Mo og Jamal veldig forskjellige. Språket er en veldig tydelig identitetsmarkør ifølge Hylland Eriksen (1997). Jamal snakker det som kalles «kebabnorsk»/ multietnolekt. Mo snakker ifølge Jamal «sånn som folka på NRK jo» (Shakar, 2017 s. 110).

IDENTITETSUNDERSØKELSER I «MONTECORE – EN UNIK TIGER»

Jonas er opptatt av å ta vare på sin sammensatte identitet. Han opplever at hans kulturelle identitet består av både det tunisiske/ arabiske og det svenske. Han beskriver for eksempel hvordan de i hjemmet snakker en blanding av arabisk, fransk og svensk. Når pappaen, Abbas, i sitt prosjekt for å bli så svensk som mulig, en dag bestemmer at «fra nå av skal vi BARE snakke svensk» (Khemiri, 2007 s. 162) og later som om han ikke skjønner noe annet språk, protesterer Jonas, som føler at dette er et angrep på hans identitet. Abbas, som førstegenerasjons innvandrer, ønsker altså å gå helt inn i den svenske kulturen, bli helt svensk og assimileres i samfunnet. Jonas, derimot, som annengenerasjon med innvandrerbakgrunn, tar avstand fra dette og ønsker i stedet å ta vare på sin hybriditet, det at hans identitet omfatter et mangfold av tilhørigheter. I likhet med Mo gjør han altså krav på en kompleks identitet, i stedet for en som reduserer han, selv om dette innebærer en utenforposisjon.

Faren hans, Abbas, er kritisk til dette: «Min sønn er en sørgelig figur som mangler kultur. Han er ikke svensk, han er ikke tunisier, han er INGENTING. Han er et konstant tomrom som varierer seg etter sin kontekst som en genuin kamelon» (Khemiri, 2007 s. 273). Det virker som om Abbas ønsker at sønnen hans bør ha det Hylland Eriksen (1997) kaller en ren identitet, altså at han bør velge å tilhøre kun en bestemt kultur, å være i noe helt og holdent, i stedet for de hybride tilstandene. Bhabha (2004) problematiserer konseptet om en ren identitet og mener at det ikke finnes «rene» kulturer. For Jonas er den rene identiteten urealistisk, han har en blanding av tilhørigheter, eller det Hylland Eriksen (1997) kaller kreolsk identitet.
Når Jonas kaller seg selv for «uplasserbar», altså at han verken er det ene eller det andre, kan det minne om det Andersen (2006) kaller «a transitional space», altså noe midt mellom, med tilhørigheter som trekker seg på kryss og tvers av nasjonale grenser og kulturer. Dersom ens identitet er «uplasserbar», foranderlig og unnvikende, kan du ikke defineres som «den Andre» av samfunnet, sier Khemiri til Klassekampen den 28. feb. 2006. Dette blir altså en måte for Jonas å gjøre opprør mot merkelappen «den Andre», å alltid skulle være den som blir definert og kategorisert av de som sitter med makten i et samfunn.

Abbas finner ikke noe identitetsfelleskap med andre innvandrere fordi han synes de er late og klager på alt. Han sier f. eks. til Jonas «pass deg for å henge med feil folk. Svensker er bedre. Innvandrere bare utnytter og utnytter» (Khemiri, 2007 s. 228). Vi ser altså at han har tatt opp i seg den samme rasismen som han selv har blitt møtt med av majoritetsbefolkningen. Holdningene i det svenske samfunnet til han som innvandrer forhindrer han i å assimileres, selv om han prøver å bortforklare og overse disse negative holdningene som rettes mot han. Han vil ikke akseptere posisjonen som innvandrer og offer for etnisk diskriminering, siden den utfordrer den identiteten han har forsøkt å forhandle seg fram til (Lichorobiec, 2011).
Karakterene i «Montecore - en unik tiger» eksperimenterer med språket. Språket deres er påvirket av multietnolekt og de kobler inn svenske, engelske og franske ord slik at det blir et oppkonstruert litterært språk (Kongslien, 2015). Dette blir et uttrykk for flerkulturell identitet.

UTENFORSKAP OG FREMMEDGJØRING

I Abbas’ forsøk på å bli helt svensk og unngå å være innvandrer, undertrykker han sin flerkulturelle identitet, altså det som gjør at han føler at han ikke blir akseptert (Lichorobiec, 2011). Dette fører, ifølge Lichorobiec (2011), igjen til at han blir fremmed både for seg selv og familien sin, spesielt Jonas. Når han pga. mistenksomhet, diskriminering og rasistiske holdninger i det svenske samfunnet mislykkes i å bli en del av det, ser han seg til sist nødt til å forlate familien sin og det svenske samfunnet og reise alene tilbake til Tunisia (Lichorobiec, 2011). Slik tar Khemiri opp temaet fremmedgjøring og ufrihet knyttet til migrasjon, noe som for Abbas ender i en veldig mislykket migrasjonsprosess.

Migrasjon og tilpasning til et nytt samfunn er et underliggende tema også i «Tante Ulrikkes vei». Foreldrene til både Mo og Jamal står utenfor det norske arbeidsmarkedet og sliter med trange økonomiske kår, spesielt moren til Jamal, som i tillegg sliter med psykisk sykdom. Dermed er det barna deres som må lykkes i samfunnet. Dette oppleves som et press. Mo sier at foreldrene «er så opptatt av at jeg skal komme ut herfra og få en fin jobb og alt det der» (Shakar, 2017 s. 7-8). Mens foreldrene deres forblir «fremmede» og på utsiden av det norske samfunnet, må barna deres bære ansvaret for integrering og å bli en del av samfunnet.

KONKLUSJON

Romanene «Tante Ulrikkes vei» og «Montecore – en unik tiger» tar opp problematikk knyttet til fenomener som utenforskap, fattigdom, sosiale problemer, tilpasning, stigmatisering, rasisme og strukturelle ulikheter i samfunnet.

Disse to romanene, skrevet av jevnaldrende forfattere med likeartet bakgrunn i nabolandene Norge og Sverige, problematiserer noen av de samme grunnleggende problemstillingene knyttet til hvordan majoriteten konstruerer sine bilder av minoritetsbefolkningen. Jeg har sett på ideen om den ikke-vestlige Andre, som fremstilles som annerledes, stereotypisk, mindreverdig og fremmed og hvordan dette kan påvirke minoritetsungdom.

Jeg har sett på måter å være minoritet på, fra det å prøve å gjemme sin egen identitet for å assimileres i den nye kulturen, som Abbas prøver på, til å gjøre opprør og definere seg i motsetning til majoritetskulturen, som Jonas og Jamal gjør. Jeg har også sett på hvor viktig der er å få beholde en identitet som er kompleks og sann for den enkelte.

LITTERATURLISTE

Andersen, Per Thomas (2006) «Innledning» i Identitetens geografi. Steder i litteraturen fra Hamsun til Naipaul, s. 7-60, Universitetsforlaget
Andersen, P.T., Mose, G. & Norheim (red.) (2012) Litterær analyse, en innføring, Pax forlag
Bhabha, Homi (2004) The Location of Culture, Routledge, London
Burney, Shehla (2012) «Ch.8: Toward a Pedagogy of the Other» i Pedagogy of the Other. Edward Said, Postcolonial Theory, and Strategies for Critique, Peter lang Publishing
Haugen, Karin (2006) Ut av identitetsmonopolet, Klassekampen, publiseringsdato: 28.02.2006
http://www.klassekampen.no/34425/article/item/null/ut-av-identitetsmonopolet
Hylland Eriksen, Thomas (1997) «Kap. 3: Identitet» i Flerkulturell forståelse, Aschehoug
Hylland Eriksen, Thomas & Arntsen Sajjad, Torunn (2015) Kulturforskjeller i praksis, Perspektiver på det flerkulturelle Norge (6. utgave), Gyldendal, Oslo
Khemiri, Jonas Hassen (2007) Montecore - En unik tiger, Gyldendal Norsk Forlag
Kongslien, Ingeborg (2015) Litteratur i en flerkulturell kontekst, NOA norsk som andrespråk, s. 218-246, årgang 30, 1-2 2015
Lichorobiec, Stepan (2011) Om svensker som inte bär svenskt utseende och inte heller talar svenska som sitt modersmål. Studie av identitetsforhandlinger hos flerspråklige skikkelser i Niemis Mannen som dog som en lax og Khemiris Montecore. En unik Tiger, Masteroppgaver i nordisk litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/26443/Lichorobiec-Master.pdf?sequence=1
Maalouf, Amin (1999) Identitet som dreper, Pax forlag
Said, Edward W. (2001) Forfatterens innledning i Orientalismen. Vestlige oppfatninger av Orienten, s. 3-33, Cappelen
Salole, Lill (2013) Krysskulturelle barn og unge, Gyldendal, Oslo
Shakar, Zeshan (2017) Tante Ulrikkes vei, Gyldendal

Margrete Johannessen, Mai 2018

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License