Når Verden Snus på Hodet

Å reise fra sørlandsidyllen på Sandøya ved Tvedestrand og til de okkuperte Palestineske områdene er en rar opplevelse. Det er en stor overgang fra fredfull sørlandsidyll til herjet konfliktområde preget av voldelige konfrontasjoner mellom israelere og palestinere, kontrollposter, seperasjonsmuren og militærmaktens konstante tilstedeværelse.

Jeg vandrer rundt i de trange gatene i gamlebyen i Jerusalem, føler på atmosfæren her hvor så mange folkeslag og religioner møtes. Gamle kirker, moskeer og synagoger står side om side. Bønneropene fra moskeene jaller ut over gamlebyen, stiger mot himmelen i en lengsel etter det hellige. Helt forskjellige mennesker vandrer gjennom de trange gatene, fra ultraortodokse jøder i svarte kapper og store hatter, palestinske barn som løper rundt og leker i smugene og tungt bevæpnede israelske soldater som patrollerer gatene.

Det er en spenning som alltid ligger under overflaten; en følelse av at situasjonen når som helst kan bryte sammen, at soldatene som holder utkikk på hvert hjørne bare venter på en anledning til å angripe.

Jeg er på vei nordover til Nablus, den største byen på Vestbredden, hvor jeg bodde i 7 måneder i fjor og underviste i engelsk på FN skolen i flyktningeleiren Al Ayn. Jeg er derfor godt vant med alle de nyskjerrige blikkene som møter meg her, barna som kommer løpende for å hilse på meg, roper "what's your name?" og "I love you!" etterfulgt av høy latter. Mennene glor på meg og sier "welcome, welcome!". Det tar lang tid å komme fra et sted til et annet. Av og til er all oppmerksomheten slitsom andre ganger er det bare morsomt.

Det er en evinnelige støy fra gatene med tutende biler og selgere som roper ut om sine tilbud. Det er aldri stille her, selv ikke om natta når gatene tømmes for folk. Da kommer ofte israelske soldater kjørende i jeeps gjennom byen og vi hører lydgranater og skyting. De drar til en av de tre fylktningeleirene eller inn i gamlebyen for å arrestere mistenkte palestinere. Om dagen flyr F16 jagerfly lavt over byen og minner oss om at vi befinner oss på okkupert område.

På vei gjennom en av de mange kontrollpostene, ser jeg rett på en soldat som sikter på meg med et gevær. Jeg går ved siden av en palestinsk mann og forstår fort at det egentlig er han de sikter på. Et øyeblikk føler jeg på kroppen hvordan det må være å leve som palestiner under daglig okkupasjon, å bli ydmyket ved å konstant bli behandlet som mistenksom, å bli sett på som kriminell og som en potensiell terrorist kun fordi kun fordi man er født palestiner. Jeg lurer på hva dette gjør med dem som mennesker.

Jeg ser på soldatene med sine store geværer og tenker at alle disse unge israelske mennene og kvinnene også er offere; de er offere for det militærregimet de er vokst opp i, hvor de må jobbe i tre år, læres opp i brutal og aggressiv maktbruk, bli endel av okkupasjons- systemet. Det er mange offere i denne tragiske konflikten, de er offere for frykten og fiendebildene som har gravd seg dypt inn i bevisstheten til menneskene her. Mange palestinere jeg snakker med sier at de er slitne av konflikten og ønsker fred, men har gitt opp å tro at fred er mulig. Andre jeg snakker med sier at både de selv og israelere lever etter regelen: 'Our victory is to see you suffer' (Vi vinner når vi ser at dere lider). De ønsker å se fienden lide. Palestinerne ønsker det, men er for svake. Staten Israel på sin side, legger til rette for at befolkningen på Vestbredden og Gaza skal lide.

I den lange køen i kontrollposten Qalandia, mellom Ramallah og Øst-Jerusalem tenker jeg på at de fleste palestinere ikke har adgang til Jerusalem, den hellige byen som de ønsker å ha som hovedstad i en palestinsk stat. Jeg ser slitne ansikter rundt meg og spør en mann om han ofte pleier å stå i slik lang kø. Han forteller at siden han bor i Ramallah og jobber i Øst- Jerusalem må han gå gjennom kontrollposten hver dag. Han sier at noen ganger tar det veldig lang tid og han blir frustrert. Jeg reflekterer over hva det gjør med han som mann, å stå der og være fullstendig maktesløs, helt overgitt de israelske soldatene og deres humørsvingninger. Jeg lurer på om hans følelse av avmakt og han sårede maskulinitet får konsekvevnser for hvordan han behandler de han selv har makt over: hans kone og barn. Går han hjem og slår kona og barna sine? Vold innad i familien er et utbredt problem her på Vestbredden. Det virker som om voldskulturen og undertrykkelsen har spredt seg gjennom hele samfunnet, ovenfra og nedover i det sosiale systemet og familielivet som lider under okkupasjonen på måter som både er synlige og usynlige, direkte og indirekte. Familielivet lider, kvinnene og barna lider. Mange kvinner får ikke lov til å jobbe av mannen sin, de utgjør en stor ressurs som samfunnet ikke tar i bruk. Kvinnene har generelt minimalt med frihet, de går i ung alder fra sin far til en ektemann, slik lever de hele livet sitt under en manns autoritet. De lager mat, vasker og steller, tar seg av barna. De blir påbudt å bruke klær som gjør at de ikke tiltrekker seg oppmerksomhet på gata.

Det virker som om det finnes en sammenheng mellom kvinneundertrykkelsen og den generelle undertrykkelsen av palestinerne på Vestbredden, siden kvinners situasjon forverret seg betydelig under den 2. intifadaen (2000-2006). Min venninne, Shorouq, 21 år, er enig i at kvinneundertrykkelsen synes å foregå proporsjonalt med undertrykkelsen fra den israelske okkupasjonen. Altså, desto mer lidelse, vold og isolasjon de utsettes for, desto mere undertrykkes kvinnene av mennene. En annen konsekvens synes å være at folk blir mere religiøse, og religiøs fundamentalisme vokser. Religionen er det håpet de har når hverdagen er vanskelig. Det holder dem oppe, skaper mening i meningsløsheten, orden i kaoset. I dette patriarkalske og strengt religiøse samfunnet blir menneskene kontrollert i dobbel forstand: fra okkupasjonsmakten og også gjennom den sosiale kontrollen innad i samfunnet.

Shorouq er en sterk og modig kvinne, vant til brutaliteten til israelske soldater som under den 2. intifadaen pleide å okkupere huset deres og stenge familien inne på et rom. Hun forteller meg at hun flere ganger har stått med en geværmunning mot panna og bedt om å få gå på do. Hun har nettopp slått opp med kjæresten fordi han ikke ville tillate henne å jobbe. Hun er et eksempel på en kvinne som har ambisjoner og er heldig siden hun er fra en familie som gir henne en viss grad av frihet til å foreta egne valg.

Det er mange kamper å kjempe for palestinerne her på Vestbredden, kamper for forskjellige former for frihet som jeg som norsk kvinne tar for gitt. Å være her i Nablus setter mitt eget priviligerte liv i perspektiv. Jeg vet at når jeg er tilbake i Norge om noen uker, kommer jeg til å nyte sørlandsidyllen, freden og friheten enda mer enn før.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License