Norske substantiver i et kontrastivt perspektiv

Innledning

I denne oppgaven skal jeg redegjøre for grammatiske kategorier ved norske substantiver. Disse er genus (kjønn), numerus (entall og flertall) og bestemthetskategorien (bestemt og ubestemt form). Jeg skal se hvordan disse gjenspeiles i substantivfrasen og trekke inn noen kontrastive perspektiver til vietnamesisk og arabisk språk. Slik blir det tydelig hvorfor noen grammatiske aspekt ved det norske språket, som for eksempel den komplekse bøyingen i substantivfrasen, er utfordrende for mange innlærere av norsk som andrespråk.

Hoveddel

Substantiv betegner personer, ting, tilstander, handlinger og egenskaper. De kalles fellesnavn og bøyes i bestemt og ubestemt form, entall og flertall. Egennavn på personer og steder kalles også substantiv og disse bøyes ikke (Golden, MacDonald & Ryen, 2014). Det er vanlig å skille mellom analytiske og syntetiske språk. Analytiske språk betyr at ord ikke bøyes men at det i stedet brukes mange funksjonsord (klassifikatorer) som for eksempel preposisjoner, konjunksjoner og artikler eller ordstilling (Andenæs, 1984). Et eksempel på dette er vietnamesisk som jeg kommer inn på senere. Syntetiske språk betyr at ord har mange bøyningsformer. Tyrkisk er et syntetisk språk (Andenæs, 1984) Norsk ligger et sted imellom og er litt mer syntetisk enn analytisk.
Genuskategorien er mer komplisert på norsk enn på mange andre språk. Vi har tre grammatiske kjønn (genus) som bestemmer hvordan substantivet bøyes ved en etterhengt bestemt artikkel (Golden, MacDonald & Ryen, 2014). Hankjønnsord, for eksempel en katt, får endelsen -en i bestemt form entall (katten), hunkjønnsord, for eksempel ei bok, får endelsen -a i bestemt form entall (boka) og intetkjønnsord, for eksempel et tre, får endelsen -et i bestemt form entall (treet). Dette kan være vanskelig for innlærere siden en ofte ikke kan vite hvilket kjønn et ord har. Hvilket kjønn et substantiv har må pugges som en del av substantivet (Næss, 2011) Noen språk, som for eksempel arabisk, har kun to kjønn (hannkjønn og hunnkjønn) og innlærere med arabisk som morsmål kan derfor streve spesielt med intetkjønnsformen. På arabisk ender hunkjønnsord på -a og ordets genus er derfor lett gjenkjennelig. Det kan derfor være vanskelig for innlærere med arabisk som morsmål at genus som oftest ikke synes på norske substantiv (Hvenekilde, 1980). Andre språk, som blant andre vietnamesisk, har ikke kjønn på substantivene i det hele tatt, og innlærere med disse morsmålene strever derfor gjerne med substantivets kjønn. (Rosen, 1999) Substantiv på vietnamesisk skiller seg fra substantiv på norsk ved at de ikke bøyes i tall eller bestemthet. I stedet vil sammenhengen ordet står i si noe om dette eller det markeres ved hjelp av funksjonsord (Andenæs, 1984, Rosen, 1999).
I substantivfrasen på norsk må adjektivet og pronomenet bøyes i henhold til hvilken genus substantivet har. Dersom substantivet er intetkjønn får ofte adjektivet endelsen -t i ubestemt form entall (et kaldt rom) og endelsen -e i ubestemt form flertall (kalde rom). I bestemt form entall og flertall får derimot adjektivet kun endelsen -e (det kalde rommet, de kalde rommene). Vi ser altså at både genus og bestemthet påvirker endelsen på adjektivet i substantivfrasene (et pent hus, det pene huset, de fine vasene) (Næss, 2011). Å holde orden på de forskjellige endelsene kan være krevende for innlærere med vietnamesisk eller arabisk som morsmål fordi de ikke er vant med dette systemet. De kan gjerne si eller skrive for eksempel et kald rom eller det kald rom, hvor de hverken bøyer substantivfrasen i bestemthet eller bøyer adjektivet i henhold til substantivet sin genus. Den foranstilte artikkelen (den, det, de) kan også oppleves som vanskelig for innlærere.
Bestemthetskategorien er viktig på norsk. Substantiv bøyes i bestemt og ubestemt form, entall og flertall. Bestemthet kan være utfordrende for mange innlærere siden noen språk mangler bestemthet eller uttrykker det på en annen måte enn på norsk (Hvenekilde, 1980). På vietnamesisk uttrykkes bestemthet annerledes enn på norsk, nemlig gjennom bruk av egne funksjonsord (Andenæs, 1984) Det kan være vanskelig for innlærere å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. De må lære at den ubestemte formen ofte brukes om noe generelt eller om noe som ikke er kjent (en tanke, et menneske). De må også lære at bestemt form brukes om noe spesielt eller noe som er kjent (tanken, mennesket). Dette kan være vanskelig fordi mange innlærere ikke har noe tilsvarende system i sitt eget morsmål. I tillegg til alle reglene finnes flere unntak som kompliserer det ytterligere (Næss, 2011) På norsk er det også noen substantiv som bare har entallsformer (rettferdighet) og noen substantiver som bare har flertallsformer (briller) (Golden, MacDonald & Ryen, 2014)
På arabisk uttrykkes bestemthet gjennom en foranstilt artikkel som er den samme for både kjønn og tall, for eksempel l-walad (gutten). Ubestemt form uttrykkes gjennom endelsen, for eksempel waladun (en gutt) (Hvenekilde, 1980). Dette er altså motsatt av norsk, og en innlærer med arabisk som morsmål vil derfor gjerne tenke at foranstilt artikkel på norsk betyr bestemt form mens det faktisk betyr ubestemt form og at en ekstra endelse betyr ubestemt form mens det faktisk betyr bestemt form (Hvenekilde, 1980). Dermed kan de lett utelate ubestemt artikkel på norsk og si for eksempel jeg bor i by i stedet for en by eller jeg snakker med gutt i stedet for en gutt.
Mange korte substantiv med intetkjønn på norsk mangler endelse i ubestemt form flertall (et bord, flere bord). Dette kan være forvirrende siden andre ord igjen får lange endelser i flertall (problemer, problemene, biler, bilene). Dette er spesielt vanskelig for innlærere med for eksempel vietnamesisk som morsmål siden flertall på vietnamesisk markeres ved bruk av funksjonsord. Derfor vil innlærere med vietnamesisk som morsmål streve med de komplekse bøyingsreglene i substantivfrasen. De vil for eksempel gjerne si alle ting mine i stedet for alle tingene mine (Næss, 2011, Andenæs, 1984).
På norsk markeres flertall dobbelt, for eksempel tre katter, altså med både tallord og flertallsendelse på substantivet. På vietnamesisk bruker man funksjonsord eller klassifikatorer i substantivfraser med tallord. Da kommer tallordet først, etterfulgt av et funksjonsord og til sist kommer substantivet (Rosen, 1999). Dermed vil en innlærer med vietnamesisk som morsmål ha vansker med å bøye substantivet på norsk. De kan for eksempel si fire fugl i stedet for fire fugler og mange blomst i stedet for mange blomster.
På arabisk bøyes substantiv i entall, totall og flertall, derfor vil flertallsbøying ikke være like vanskelig for innlærere med arabisk som morsmål. Totall bøyes ved å gi substantivet endelsen -an. Når det er snakk om en mengde på over ti, bruker de entall i stedet for flertall. Derfor vil innlærere med arabisk som morsmål for eksempel si tolv bok i stedet for tolv bøker og tyve blomst i stedet for tyve blomster (Hvenekilde, 1980).

Avslutning

Når man skal skrive en korrekt substantivfrase på norsk er det viktig å være klar over hvordan både substantivets genus, entall og flertall samt bestemt og ubestemt form virker inn på bøyingen. Dette kan være utfordrende for innlærere med morsmål der de grammatiske reglene rundt dette skiller seg betydelig fra de norske. Jeg har sett på hvordan både vietnamesisk og arabisk skiller seg fra norsk når det gjelder å bøye substantiv i genus, bestemthet og ubestemthet, entall og flertall. Spesielt vietnamesisk som er et analytisk språk der genusmarkering er ukjent, skiller seg betydelig fra norsk, noe som kan by på utfordringer for vietnamesere som skal lære seg norsk som andrespråk.

Kilder

Andenæs, E. (1984) Vietnamesisk og norsk språkstruktur. I: Hvernekilde, A. & Ryen, E. red Kan jeg få ordene dine lærer? Artikler om norsk som andrespråk, språkfunksjoner, tospråklighet, tokulturell undervisning m.m. Oslo, Cappelens Forlag, s.176-194.
Golden, A., MacDonald K., og Ryen, E. (2014) Norsk som fremmedspråk. Oslo, Universitetsforlaget
Hvenekilde, A. (1980) Mellom to språk: 4 kontrastive språkstudier for lærere. Oslo, Cappelens Forlag
Næss, Å. (2011) Global grammatikk. Språktypologi for språklærere. Oslo, Gyldendal Akademisk
Rosen, V. (1999) Vietnamesisk: En kontrastiv og typologisk introduksjon. Trondheim, Tapir

Margrete Johannessen, Mars 2016

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License